Starter med en liten advarsel/spoiler alert. Dette innlegget handler om meg, og er skrevet for min egen del. Jeg prøver med dette å sette ord på noen ting i et forsøk på å se meg selv fra utsiden, for å bedre forstå meg selv Hvis det er noen som kjenner seg igjen i det jeg skriver, så håper jeg at dette kan hjelpe deg, men jeg regner med at de fleste kan stoppe å lese nå.
Hei! Jeg heter Daniel, og jeg er en perfeksjonist.
Dessverre er jeg også min egen verste kritiker, og samtidig et ja-menneske, og det ser ut til at disse personlighetstrekkene ikke går så godt overens.
Jeg har gjennom alle år alltid hatt et brennende ønske om å gjøre en god jobb, helst den beste jobben, ønsket å gjøre det beste for folk rundt meg. Familie, venner og arbeidskolleger og tilfeldige mennesker på butikken, alle skal ha det bra, for da har jeg også det bra? Ikke sant?
Problemet jeg har er at uansett hva jeg foretar meg, og uansett hvor mye jeg står på, så er det ikke godt nok. Ikke for meg. Det ender ofte opp med at jeg prøver enda hardere neste gang. Ingenting er umulig, pleier jeg å si. Det tar bare lenger tid.
Ønsket om å prestere og tilfredsstille både andre mennesker og mitt eget indre fører også til at det er veldig vanskelig for meg å be om hjelp, til noe som helst. Det oppleves som en svakhet å innrømme overfor meg selv at jeg trenger hjelp, man ender opp med å overlesse seg selv med umulige oppgaver som man ender opp med å gjøre en halvveis god jobb av, og på den måten tilfredsstille sin indre kritiker som hvisker selvtilfreds fra skyggesiden av hjernen:
'Jeg sa du ikke var god nok!'
Dermed står man fanget i en negativ spiral der kritikerens profetier blir selvoppfyllende hver gang man overarbeidet prøver å perfeksjonere oppgaver man ikke har kapasitet til å takle.
Familien er i en flytteprosess, og vi kjøpte et hus i Fredrikstad som vi overtok i Mars. Vi flyttet fruen ned da og jeg ble igjen i Mosjøen med alle fem barna fordi jeg syns de burde gå ut skoleåret, i tillegg til at jeg trengte lengre tid på å lete etter jobb. Det var en oppgave jeg tok på meg med iver og glede, for jeg er et ja-menneske, og det kunne jo ikke være noe problem.
Nå når jeg sitter på sidelinjen, så burde jeg ha forstått hvor dette skulle bære, men i min verden var det bare en selvfølge at det skulle bli gjort på denne måten. Det som er positivt med dette var at jeg har hatt god tid med tankene mine i denne perioden, og kommet til noen skremmende realisasjoner.
Jeg har levd livet mitt gjennom å prøve å tilfredsstille andres behov, og sett bort fra mine egne, og i den travle hverdagen har det ikke blitt lagt merke til. Når jeg nå ser meg selv og livet mitt fra utsiden, så ser jeg tilbake på en person som gjennom hele livet har skåret bort en liten bit av identiteten for hver dag som har gått, og nå sitter jeg her 37 år gammel og ser rundt meg, og bitene er borte. Jeg har tapt meg selv i alle andre.
Samtidig ser jeg at dette har påvirket både familie og venner, i og med at jeg aldri lar dem se den virkelige meg, for jeg kan jo ikke virke svak. Ingen slipper helt inn, så ingen får se hvor patetisk jeg virkelig føler meg.
Ingen problem, masken er på, ingen skal se meg. Aller minst meg selv.
Denne oppvåkningen jeg har hatt de siste dagene har båret med seg en malstrøm av følelser, sorg, skuffelse, sinne, men til syvende og sist glede og håp.
Endelig har jeg lokalisert kilden til den gnagende følelsen som har bodd i magen min i en årrekke. Endelig har jeg sett meg selv for den jeg er: en dyktig, vennlig og bra mann som fortjener å behandle seg selv bedre. Jeg fortjener også å bli prioritert, fordi alle andre er ikke bedre enn meg. Først og fremst må jeg gjøre det for min egen del, men jeg vet også at, selv om jeg er en god far, ektemann og venn, så vil det at jeg har det bedre også bedre ting for mennesker rundt meg.
Innimellom så føler jeg at det hadde vært veldig deilig å kunne plassert skylden hos noen andre, for det er sårt å se disse bokstavene bli til ord på pc-skjermen, og det er vondt å innrømme for meg selv at jeg selv har satt meg i denne situasjonen, men det er mitt liv og mitt ansvar.
Nå er det på tide for meg å bygge opp mitt indre liv igjen, stein for stein, dag for dag. Det må starte med de små tingene, det må starte med å lære seg ordet: Nei. Det fortsetter med å finne ut hva jeg ønsker for meg selv, og la andre ta del i det, ikke å bare være en del av alle andre.
Til sist må jeg si at, mens jeg har skrevet dette innlegget, har jeg hele tiden tenkt at jeg burde avslutte med å beklage for at jeg deler et personlig innlegg som sikkert ingen andre enn meg har noe interesse av, men i lys av det jeg er nødt til å jobbe med fremover må jeg istedet si:
Synd for dem som ikke liker innlegget: Jeg trengte å gjøre dette for min egen del!
Ha en god helg, alle som en! Jeg og ungene stikker på hytta og tar livet med ro i noen dager, så kommer jeg sterkere tilbake neste uke.
Daniel
